Kom dere ut!

Nå står våren og stanger ute på øyene i fjorden. De neste dagene kommer det til å eksplodere i farger, bladverk og blomster. Har du anledning, bør du komme deg ut for å oppleve det!

Til inspirasjon, noen bilder fra en fantastisk morgen

Det blomstrer overalt! Det blir mye markjordbær i sommer hvis blomstermengden er noe å gå etter.

Øyene i Oslofjorden er overvokst med syrinbusker. Helgen som kommer blir utrolig fin, med syriner som blomster overalt.

Strandløk er kanskje det som minner meg mest om sommer. Den er der den også

Kan ellers nevne at jeg så minst 20 forskjellige arter som blomstret på Gressholmen på lørdag. Øya har åpenbart godt av at kaninene ikke spiser alt lenger.

Masteklatring og LYS-tall

Som tidligere nevnt skal vi seile Færdern for første gang denne våren, og da er det mye som må på plass. Gubben og jeg har litt forskjellig fokus, merker jeg. Jeg er på hva vi skal spise og om vi trenger å ha med mer enn to sett med ulltøy til hver, mens han løper rundt og organiserer måling av seil, innmelding i seilforening og alt det andre som skal til.

Her for en stund siden kom det en fyr og målte seilene våre. Det må til, man må nemlig ha LYS-tallene i orden for å å få lov til å delta. Her i forrige uke fikk vi beskjed om hva våre LYS-tall var, noe som utløste febrilsk aktivitet hos gubben. Man må nemlig ha et LYS-merke eller begrensningsmerke i masta. Det går i korthet ut på at man må ha, på riktig sted i masta, en merke som lett kan ses på avstand som viser hvor stort seil man kan ha. Merket er sort tape, rundt masta, høyt oppe. Akkurat hvor høyt oppe er det LYS-tallet som bestemmer.

Gubben måtte altså opp i masta for å feste denne tapen. Det hadde så klart vært mye lettere å gjøre dette før vi monterte masta i vår, men så smarte var ikke vi…

Gubben er en selvhjulpen mann, og han liker ikke tanken på at andre heiser ham opp, og han stoler i hvertfall ikke så mye på meg at jeg får forsøke meg på den slags. Dermed må han klatre sjæl.

Pryssigknuter til å klatre med. Knutene kan flyttes oppover tauet når de ikke blir belastet, dermed kan man klatre helt uten hjelp

På vei opp. Klatrebremsen følger med.

Og slik er klatretauet festet til bomløftet vårt. LYS-merket er den svarte tapen

Oppe. Legg merke til hun som leser i cockpit…

Han fant ut at gjestehavna på Oscarsborg var et fint sted å gjøre dette på. Man kan trygt si at han var dagens store underholdningsobjekt. Mange tok frem kaffekoppen og satte seg godt til rette, mens gubben rigget seg til. Sikkerhetsline, som han festet seg til med en klatrebrems, var storseilfallet, mens han heiste opp en klatreline i bomløftet og festet den godt. Så var det bare å knyte to pryssigknuter og og bruke dem som trinn. Pryssigknutene kan skyves oppover tauet når de ikke blir belastet. Dermed kan man stå på den ene, og flytte den andre oppover. Samtidig flytter man klatrebremsen oppover mens man klatrer oppover. Da er man sikret om klatretauet skulle finne på å løsne. Det var faktisk litt imponerende å se på.

Vel oppe tapet og ordnet han, og var konge på haugen. Men det bølget en del, og han hadde noen storslagne omfavnelser av masten. Men, nå er vi merket og målt etter alle kunstens regler. Og godt er det, for i dag gikk fristen ut for å melde inn LYS-tall.

 

 

Rehabilitert teak

Det har vært noen tunge dager på jobb i det siste. En del ting som burde ha vært gjort er ikke ferdig, og det er tider der jeg føler meg som en vaskefille. Da er det greit å ta en tur ut av huset og gå det av seg. Et fint turmål er da båten. Det tar meg 20 minutter å gå bort og 20 tilbake, og da har jeg gått av meg det meste, samt fått tid til å konstatere at det er en del arbeid som gir konkrete resultater. Det er ikke å forakte i en verden der mye av det vi gjør ikke kaster stort av seg i konkrete og fysiske bevis.

Ferdig slipt og natet, men vått på grunn av regn. Vi skal ikke lakke eller olje teaken, bare la den bli naturlig grå.

Cecilie planlegger ting hun ikke kan, nemlig Færdern

Omtrent på denne tiden i fjor skrev jeg et blogginnlegg om hvorfor jeg ikke ville seile Færdern. Jeg var hellig overbevist om at hvis det var noe jeg ikke skulle gjøre noen gang, så var det å seile Færdern. Det virket skummelt og litt overveldende.

Nå har det vært en lang vinter, og som vi alle vet legger glemselens slør seg over hendelser som ligger i fortiden. Kort sagt, i løpet av vinteren har jeg gradvis blitt tøffere i kjeften. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg snakket meg inn i å skulle delta som mannskap på Færdern.Ikke bare skal jeg være mannskap, men gubben stiller som kaptein på egen skute.  Noen kollegaer av gubben stiller også som mannskap, men de har satt som betingelse  for deltagelse  at vi melder på Yoda i konkurranseklassen. Dermed er mine planer om en stille debut bak i turklassen slått til jorden.

Nå har vi brukt noen hektiske uker på jakt etter passende seilforening, målebrev, sikkerhetsutstyr osv. Trene litt bør vi også få tid til… I tillegg har jeg sagt ja til å løpe Holmenkollstafetten hvis det blir nødvendig for å stille lag. Noe sier meg at dette blir nok en vår der Cecilie gjør ting hun ikke kan. Men det er jo nærmest rutine. Det blir en spennende vår.

Endelig på vannet

Endelig på vannet!

Gelcoat skadene ble pent reparert

Da er vi kommet til første milepæl denne sesongen. Båten er kommet på vannet!

Det har vært mye jobb for å komme så langt. Vi fikk plastpest, eller kanskje det var for dårlig herding av primeren. Det førte til at vi måtte borre opp blemmene, steame, sparkle, slipe, prime og bunnstoffe  ca 500 centimeterstore hull. I tillegg har vi lakket luka, sparklet gelcoatskader, polert båten, slipt  teaken i cockpit og frest ut natene i cockpit, samt natet teaken. Det har vært en lang båtpuss allerede

Men nå har vi endelig fått båten på vannet etter et nervepirrende løft. Vi har ligget litt innesperret og det var takket være dyktig manøvrering fra Ståle som kjørte trucken at vi kom ut når vi ville.

Nå skal det bare bli litt varmere i været, så kan båtsesongen starte!

Vedlikeholdsoppdatering

Da er båtpussen offisielt i gang. Flott vær har satt fortgang i sakene og sommeren vinker i det fjerne.

En del jobb er unnagjort og jeg er godt fornøyd. Men vi undervurderer alltid hvor mye arbeid det er. Så langt har vi boret opp plastpest eller ikke blemmene, renset og dampet dem, sparklet og slipt dem, frest ut epoxynatene, sparklet gelcoat skader, slipt teaken og natet litt under halve cockpit og primet de sparklede blemmene våre.

Jeg har oppdaget at jeg hater nating. Det er masse forberedelser, og det blir mye klin. Sikaflex sitter fast over alt og slipper aldri!

Bare vi får rullet på bunnstoff og vasket og polert, så kan vel dette bli en bra start på sommeren!

Plastpest eller ikke?

Sist helg ble det mye båt. Vi skriver mars, det sier seg selv at det kribler litt i fingrene etter å starte med båtpussen! Når været dessuten er fantastisk, er det jo bare å kjøre på. Dessuten var det generalforsamling i Scanmar-klubben.

Det var første gang gubben og jeg var på noe sånt, så vi var litt spente, både på mottagelsen og innholdet i møtet. Vi har vært på noen generalforsamlinger før, som har vist seg å være treige greier. Men vi var lokket av at det skulle komme en “ekspert” som hadde greie på nesten alt vi klør oss i hodet over. Møtet ble riktig hyggelig, det!  Det viste seg at vi hadde lite å frykte, og mye å lære.

Generalforsamlingsdelen var over på et blunk, takket være dyktig møteledelse, og eksperten snakket seg varm om alt som kan gå galt i båt. Det er hjelpe meg ikke lite, og jeg innså at vi var noen noviser. Jeg har aldri ligget våken og bekymret meg om ising i kuleventiler eller muligheten for brann i ledningene, men jeg skjønte at det bør jeg.

Det som vakte mest engasjement på møtet, sånn rent bortsett fra vaflene, var den biten der det ble åpnet for spørsmål og svar fra salen på praktiske ting man pusler med ombord i sin egen båt. Plutselig fikk vi svar på hvordan vi kan hindre at slidene til seilet  skal sette seg fast, hvordan vi skal sørge for at stussen til kjølevannsinntaket ikke skal hoppe av og det evige problemet med at bøya man fortøyer til ligger og slår inntil båtsiden om natten. Det manglet ikke på kreative løsninger og gode innspill.

Gubben kastet seg raskt frempå og skisserte vårt mistenkte plastpestproblem, godt hjulpet av bildene som ligger ute. På den litt negative siden, vi var visst de eneste med slike problemer. På den positive siden, eksperten tittet og spurte og grov, før alle sammen egentlig mente at dette kunne skuldes at vi nok ikke hadde latt primeren herde nok før vi la på bunnstoff ifjor. Så da føler vi at vi kan gå våren litt lysere i møte, selv om vi må sparkle og slipe og prime og bunnestoffe en gang til.

Når jeg da i tillegg sitter med 3 forslag til videre eksperthjelp, samt stående invitasjon til å komme og se hvordan andre har løst diverse problemer i sin båt, må det regnes som en vellykket formiddag!

Hjelp, vi har fått plastpest!

Vi har gått rundt og hvisket i vinter. Grunnen er at vi har diagnosert Yoda med plastpest. Jeg har lenge vært i det stadiet man kaller fornektelse, mens gubben har vært løsningsorientert. Det er en vanlig ordning hos oss.

Vi tok henne opp ifjor høst og la merke til at hun hadde små blemmer under vannlinjen. Mange, små blemmer… Gubben ga opp tellingen når han kom til hundre. Nysgjerrige og lett bekymret stakk vi hull på dem. Væsken som kom ut var ikke salt, men inneholdt en mengde kjemi og smakte rett og slett forferdelig vondt og bittert. Dersom vi lot den tørke på fingrene, ble huden lett klebrig.

Legg merke til blemmene!

Da var det frem med bøkene igjen. “Hull and deck repair” ble finlest, det ble søkt på nettet og diverse venner med båt ble konsultert. Vi har ingen deformasjon av skroget, vi har bare blemmer. Alle vi har snakket med mener at dette er en lett form for osmose, som greit kan repareres.

Enden på visa var at gubben fant frem drillen og boret opp blemmene, ca 3 mm inn i gelcoaten. Så fikk de stå og tørke i vinter. Nå som varmen kom, benyttet vi anledningen og steamet de små hullene. Da skal vi ha vasket ut eventuelle rester av kjemikalier som kunne skape problemer.

Planen videre er å fylle inn med vanntett sparkel, slipe, grunne slipe og legge på bunnstoff. Det lyder jo lett!

Nating og annet skit-arbeid

Vi har kjøpt bruktbåt og det betyr at vi tidevis flikker på andres arbeid. Det er jo en del løsninger man klør seg litt i hode av og lurer på hvorfor ble valgt i sin tid, men få tidligere valg har fått oss til å undre like mye som natingen om bord i Yoda.

 Yoda er utstyrt med teak i cockpit. Her snakker vi cm-tykke staver som ligger på benkene i hele cockpit. Itte no juks med laminat i såpass gamle båter.  Teak er pent og godt å sitte på, hadde det bare ikke vært for natene. Vi er de eneste jeg vet som har nater så harde som bein. Så vidt jeg har kunnet forstå, skal nater være myke. De skal også slippe teaken når de blir for gamle og må skiftes. Våre slipper ikke. Ikke er de mulig å skrape ut med en tilpasset skrutrekker heller. Dessuten begynner de å stå noen millimeter over teaken, så vi tilbringer mye av vår tid i båten med kledelige riller i rumpa.

 Grunnen til dette er at en tidligere eier fant ut at det var smart å blande natemassen med epoxy, antagelig fordi det holder lenger og man slipper å nate så ofte. Det kan så være, men man får en masse arbeid med å få vekk natemassen igjen. I fjorsommer forsøkte vi å skrape natene løs. Da vi seriøst vurderte å om vi skulle bruke hammer, slo det oss at vi kanskje skulle legge fra oss verktøyet og gå stille fra stedet.

 

klart verktøy, natmasse iblandet epoxy må slipes vekk

 I år har gubben startet med ny frisk. Vi fant ut at natskiten må slipes bort, så gubben har vært på lånern og fått lånt en flott fresemaskin. Siden han fikk låne den ved nyttårstider har han eksperimentert med passende størrelse på fresen og hvordan få den til å følge sporet. Naten er jo hardere enn teaken, så det gjelder å passe på.

Sånn blir det når elendigheten endelig er borte

Da han mente alle forberedelsene var klare, dro han ut i båthavna for å prøve. Svart og bannende kom han tilbake og rapporterte at dette ikke var lett. I løpet av tre timer hadde han fjernet til sammen 30 cm nat. Jeg regnet raskt over og kom til at med den farten burde han være ferdig i juni.

Klar for innsats, dette kan gå en kule varmt fremover...

Men, han gir seg ikke og konstruerte et redskap for å holde seg i sporet. Det gikk bedre neste gang, men det er fremdeles en skitjobb! Og ennå gjenstår selve natingen når været blir varmere…

VHF med komplikasjoner

Før vi seilte til Danmark ifjor, var gubben sikker på at det var behov for en løsning som lot oss høre VHFen i cockpit. Vi regnet med at vi måtte seile om natten og så det som en sikkerhetsting. Og sikkerhet tuller man ikke med. Vi har en litt eldre VHF modell som sitter nede over kartbordet. For at den skal høres i cockpit, må den stå på full guffe. Det gjør det vanskelig å sove nede i salongen. Gubben grunnet og grunnet, og endte opp med å kjøpe en billig høytaler som han monterte i rommet under motorpanelet i cockpit. So far, so good. Det var mye fikling og fomling under montering, og endel stygge ord også. Det hele var rett og slett vanskelig.

Imidlertid var det noen ting som ikke var så gjennomtenkt. Vi monterte ikke en knapp slik at vi kan skifte mellom høytaler i cockpit og høytaler i salong. Det burde vi ha gjort. Slik det er nå, står VHF på begge steder. Det er dumt, ikke bare fordi det går litt mer strøm, men også fordi det kan være greit å være i salongen og slippe å høre skrapingen fra VHFen.

En annen ting er at plasseringen i cocpit ikke er ideell. Høytaleren er montert i en liten luke under motorpanelet, hvor den står montert pekende nedover. Plasseringen gjør at den må stå veldig høyt på for at den skal kunne høres. Dersom det blåser litt, eller vi går for motor, er den nesten umulig å høre hvis den ikke skrus opp til max nivå. Da er det ikke mulig å sitte i salongen uten hørselvern.

Noe av tanken var at høytaleren også skulle brukes til radioen slik at vi kunne ligge ligge i cockpit på soldagene og lytte til Popquiz og kose oss. Det vi ikke visste var at det er forskjell motstand i høytalere til VHF og vanlig radio. Dermed kan vi ikke få til slikt vekselbruk. Løsningen så langt er at vi har en bærbar VHF i lomma, når vi seiler om natta. Den har så klart mye mindre rekkevidde, fordi antennen er mye mindre.

Nei, her skal det nok gjøres noen endringer…